Innhold
Slagordet om kaniner som sirkulerte i Sovjetunionen, "kaniner er ikke bare varm pels, men også 4 kg diettkjøtt," huskes fortsatt. Og før var kaniner virkelig et lønnsomt yrke for sommerboere, som holdt dyr på tomter utstedt til dem av staten, uten problemer. Kaniner kunne avles i nesten hvilken som helst mengde uten å bekymre seg for beskyttelse mot sykdom. Det viktigste er at naboer i dacha-kooperativet ikke skriver baktalelse.
Kaninoppdretternes paradis eksisterte frem til 1984, da et RNA-virus som forårsaket en uhelbredelig sykdom hos kaniner først dukket opp i Kina. Dessuten er det en sykdom som er vanskelig å beskytte seg mot, siden sykdommen vanligvis utvikler seg med lynets hastighet.
På grunn av det faktum at karantenebarrieren mot viruset ikke ble plassert i tide og kinesisk kaninkjøtt havnet i Italia, begynte viruset å spre seg fra Kina rundt om i verden, og viral hemorragisk kanin sykdom begynte sin seirende marsj.
Problemet med å motvirke sykdommen ble ytterligere forverret av det faktum at kaniner utad ofte var absolutt friske til de siste minuttene av livet, da de plutselig begynte å skrike, falt, gjorde smertefulle bevegelser og døde.
Faktisk hadde kaninene lidd av VHD i minst 2 dager, i løpet av denne tiden klarte de å infisere sunne nabodyr med viruset.
I tillegg mistenkte eierne først ikke at viruset kunne vedvare selv i skinn, som på den tiden ofte ble byttet ut med dyrefôr. Siden fôr til kaniner og skinn fra slaktedyr ofte ble lagret i samme rom, viste det seg også at fôret var forurenset med viruset. Dette hjalp viruset til å erobre flere og flere territorier.
Viruset kom til Sovjetunionen fra to retninger samtidig: fra Vesten, hvor europeisk kaninkjøtt ble kjøpt, og til Fjernøsten direkte fra Kina gjennom tollstedene på Amur.
I det tidligere Sovjetunionen var det således ingen region fri for kaninblødning.
I dag er to virus: VGBV, sammen med myxomatose, bokstavelig talt en plage for kaninoppdrettere over hele verden, bortsett fra Australia, som ikke tillater dem å oppdra kaniner selv til slaktevekt.
En kanin i alle aldre kan utvikle VGBV, men sykdommen er spesielt farlig for kaniner i alderen 2-3 måneder, hvorav dødeligheten fra VGBV når 100%.
VGBV-viruset er ganske stabilt i ytre miljø og tåler relativt høye temperaturer. Ved 60°C dør viruset først etter 10 minutter, så det er umulig å "varme opp" kaninen for å drepe viruset. Dyret vil dø før. Selv om mange mindre resistente virus dør allerede ved en temperatur på 42°, som en levende organisme er i stand til å motstå. Den samme "varmen" under sykdom er kroppens kamp mot viruset.
Viruset vedvarer i skinn fra syke kaniner i opptil 3 måneder.
Infeksjonsveier med VGBV-viruset
Hvis viruset til denne sykdommen er godt motstandsdyktig i det ytre miljøet, kan du bringe det til kaninene dine ganske enkelt ved å besøke en annen kaninoppdretter som bestemte seg for å vise frem sin nye kanin. Viruset overføres lett gjennom klær, sko eller på bilhjul. For ikke å snakke om hendene dine, som er nesten umulige å desinfisere skikkelig.
De viktigste smittekildene er fôr, gjødsel fra syke dyr, sengetøy, vann og jord forurenset med sekret fra syke kaniner. Dun og skinn er også kilder til viruset.
Men selv om gården ligger i villmarken, er det ingen garanti for at kaniner vil kunne unngå å pådra seg blødningssykdom. I tillegg til kildene som allerede er nevnt, kan viruset bæres av blodsugende insekter, gnagere og fugler. De forblir selv immune mot sykdommen.
Symptomer på VGBV-sykdom
Inkubasjonstiden for viruset varierer fra flere timer til 3 dager. VGB har ikke fire former for klinisk forløp som er standard for andre sykdommer. Denne sykdommen har bare 2 former for sykdommen: hyperakutt og akutt.
Med hyperakutt ser kaninen helt frisk ut. Dyret har normal temperatur, normal oppførsel og appetitt. Helt til det øyeblikket han faller i bakken i kramper.
I den akutte formen kan dyret merke tegn på depresjon, forstyrrelse i sentralnervesystemet, og noen ganger før døden begynner kaninen å blø fra munnen, anus og nese. Dessuten kan blod fra nesen blandes med mukopurulent utflod. Bare blod fra nesen kan vises. Kanskje dukker ingenting opp i det hele tatt.
Derfor, hvis en kanin plutselig "ut av det blå" døde og døde, er det nødvendig å sende dyrets lik for undersøkelse til et laboratorium.
Diagnose av sykdommen
En nøyaktig diagnose er etablert på grunnlag av anamnese og patologiske studier. Ved obduksjon ble en kanin som døde av VGBV funnet å ha blødninger i de indre organene. I tillegg utføres det også virologiske studier.
En obduksjon viser at dødsårsaken til kaninen var lungeødem. Men viruset begynner å utvikle seg i leveren, noe som fører til irreversible endringer i det når dyret dør. Faktisk, etter en kanins død, ligner leveren en råtten fille som lett rives i stykker. Leveren har en gulbrun farge og økt volum.
På bildet kan du se endringer i leveren og lungene.
Hjertet er forstørret og slapp. Nyrene er rødbrune med presise blødninger. Milten er mørk kirsebær, hovent, økt i størrelse fra 1,5 til 3 ganger. Mage-tarmkanalen er betent.
Laboratoriestudier er nødvendige for å skille IBD fra virale luftveissykdommer, pasteurellose, stafylokokkose og forgiftning.
Det siste er spesielt aktuelt siden enkelte giftige planter også fører til rask død. Og mange planter er så giftige at du kanskje ikke en gang legger merke til et lite stykke gift i en kanins høy.
Forebygging og behandling av VGBK
Ved utbrudd av VGBV er kun karantenetiltak mulig. Ingen behandling utføres, siden det ikke finnes medisiner mot viruset. Under et utbrudd av sykdommen blir alle syke og mistenkelige kaniner slaktet og brent.
En annen ting er at eiere som har sett hva som foregår inne i et sykt dyr, neppe vil spise dette kjøttet.
De resterende friske kaninene vaksineres.I mangel av vaksine slaktes alle husdyr på gården. Gården anses som trygg kun 15 dager etter siste død av kaninen og etter at alle sanitære prosedyrer er utført, slakting av syke kaniner og vaksinasjon av friske.
Typer vaksine og vaksinasjonsplan mot sykdommen
For å skape immunitet mot VGBV produseres 6 vaksinevarianter i Russland, hvorav minst to er bivalente: mot myxomatose og VGBV og mot pasteurellose og VGBV. Tidligere, med mindre valg, var en vaksinasjonsordning i kraft, der vaksinen ble injisert for første gang i kaniner i en alder av 1,5 måneder. Neste gang ble vaksinen piercet 3 måneder etter første vaksinasjon. Den tredje og alle påfølgende vaksinasjoner ble utført hver sjette måned.
I dag må vi fokusere på instruksjonene for vaksinen.
Og noen ganger hender det at dyr blir syke umiddelbart etter vaksinasjon. Det siste tilfellet tyder på at kaninene allerede var syke, de hadde rett og slett tid til å bli vaksinert akkurat under inkubasjonstiden til sykdommen.
Veterinærstasjoner anbefaler å vaksinere kaninunger ved 1,5 måned, men det hender at babyer begynner å dø allerede en måned. For å forhindre slike tilfeller må du strengt følge vaksinasjonsplanen for kaniner. Unger fra vaksinerte dronninger har passiv immunitet i opptil 2 måneder.
Ved et "sammenbrudd" av vaksinen av viruset, vil alle syke og mistenkte kaniner måtte slaktes, og de antatt friske dyrene må injiseres med anti-VBGV-serum. Dette er ikke en vaksine, det er et medikament som stimulerer immunforsvaret og har en forebyggende effekt i opptil 30 dager.Det er ikke et faktum at det vil hjelpe, men det vil ikke gjøre det verre.
Hva og hvordan desinfiseres
Under VGBK, etter ødeleggelse av syke dyr, utføres fullstendig desinfeksjon ikke bare av utstyr og klær til personell, men også av alt gårdsutstyr, inkludert bur, drikkeskåler og matere. Og også selve bygget.
Desinfeksjon utføres med konvensjonelle desinfeksjonsløsninger fra de mest tilgjengelige: klor, fenol, formaldehyd og andre. En blåselykt eller gasslykt brukes også ofte for å brenne ut mikroorganismer. Men hvis du husker at viruset trenger 10 minutter på å dø ved 60 °C, er det lett å gjette at enten blåselampen vil være ineffektiv, eller på den tiden vil alt unntatt metalldelene brenne ut.
I dag er det mer effektive desinfeksjonsmidler som vil hjelpe med å takle viruset. Metoder for desinfeksjon og forberedelse til vaksinasjon mot VGBV kan sees i videoen.
Kaninvaksinasjonsordning, pålitelig beskyttelse mot død
Strø, gjødsel og forurenset fôr brennes.
På fora og nettsteder kan du ofte finne spørsmål som "er det mulig å holde en kanin som har overlevd et utbrudd av VGBV" eller "er det mulig å behandle VGBV med folkemedisiner?" Folk synes selvfølgelig synd på å miste alle dyrene på gården deres, men i begge tilfeller er svaret «nei». Den overlevende kaninen blir en smittebærer. Nyinnkjøpte kaniner vil veldig raskt også bli smittet med viruset og dø.
Resultater
Hvis gården har blitt besøkt av viruset til denne sykdommen, vil det beste alternativet være å slakte alle tilgjengelige dyr og desinfisere utstyret grundig, uten å spare verken krefter eller tid.
Artikkelen var interessant og informativ for meg!
Jeg er en nybegynner kaninoppdretter. Jeg har tre kvinnelige mødre og en mann. Takk for artikkelen, jeg fant svar på mange av spørsmålene mine.